"I samband med stortingsvalet 2001 lyssnade jag på en debatt mellan Høyres Jan Petersen och Sosialistisk Venstrepartis Kristin Halvorsen.Tidigare Oslobon Maria Ludvigsson i en utmärkt Podcast från Timbro.
Jag fattade ingenting. Jo, jag förstod allt de sa. Men politiskt var jag en analfabet. Jag såg helt enkelt inte var konflikten var eller vad man var oense om. Båda pratade om att det måste satsas mer och att skolan må bli bedre. Men den idépolitiska skillnaden fanns inte med över huvud taget.
Senare förstod jag att det i Norge finns en ännu starkare önskan om att finna konsensus än hos oss i Sverige. Och att diskutera idépolitik anses inte helt som the hard core. Man kallar det bara seminarpolitikk."
Eller som Margaret Thatcher uttryckte det:
"To me, consensus seems to be the process of abandoning all beliefs, principles, values and policies. So it is something in which no one believes and to which no one objects."Och, försiktigt uttryckt, så fick Margaret Thatcher uträttat bra mycket mer under sin regeringstid de flesta norska regeringar. Även de som inkluderat tidigare nämnde Konsensus-Petersen och Konsensus-Halvorsen.
"There are still people in my party who believe in consensus politics. I regard them as Quislings, as traitors... I mean it."
Om Thatchers referens till Quisling var relevant eller inte ska jag låta vara osagt. Men det var knappast konsensus som präglade hans gärningar.
PS// Ska det förresten skrivas Poddradio? Med två d? Bäst att hålla sig till Podcast. //
4 kommentarer:
Får norsk språkråd bestemme, og de ikke går den islandske veien ved å lage helt egne ord, men i samme vei som sørvis og pøbb har blitt tidligere så må det bli PÅDDRADIO.
Nja, uenig her. Mye bedre at partene er enige om forhodsvis fornuftige ting og gjennomfører de enn situasjonen UK kom i. Greit nok at Thatcher gjorde en bra jobb med mye, men så var det da nok å rydde opp i. New Labour som er en mellomting mellom gamle Labour og de konservative har jo vært en lykke for UK de siste 15 årene.
Anonym - dersom Thatcher skulle ha prøvd å bli enig med fagbevegelsen og skeptikere i sitt eget parti om behovet av strukturforendringer i Storbrittannien, ville ikke mye ha blitt gjennomført. Nå ble tapstyngd tung industri lagt ned, tjenestesektorn avregulert, offentlig sektor effektiviser og Storbtittannien ble av med kallenavnet "Europas syke mann".
I etterkant har ingen prøvd å rive opp arven etter Thatcher. Også Blair og New Labour har fortsatt i samme sporene.
Dersom Thatcher hadde prøvd å nå konsensus, hadde Blair hatt en mye tøffere oppgave.
Jo, men poenget mitt var nettopp det at man gjerne kan bryte konsensus når store reformer trengs og ikke blis enige om (og UK var skikkelig skakkjørt på det tidspunktet). Men når det gjelder fornuftige småreformer de fleste er enige om vil det vanligvis være langt bedre å gjennomføre et konsensusvedtak (som kanskje ikke er optimalt, men likevel "bra nok"), enn å krangle om løsningene slik at de kanskje aldri blir gjennomført.
Legg inn en kommentar